Hånd i hånd, blikkene møtes, den ene nikker svakt. Som i sakte film, nesten umerkelig, lukker den andre øynene idet han snur hodet ut mot utsikten. Synkront går hendene, med fingrene flettet inn i hverandre, bakover, knærne bøyes og kroppene deres spenner seg foran et stor hopp. De vender begge nesen utover mot stupet, knokene hvitner i det faste grepet de har i hverandre, med livet som innsats, hopper de.
De har begge øynene lukket, hoppet går perfekt opp og ut, forbi kanten, ut i intet. De krysser en barriere av frykt, en grense mellom liv og død. Mellom død og liv, eller mellom uendelighet og forgjengelighet. De stuper rett inn i livet, de vet at de begge går en sikker død i møte. De tar et vågalt hopp inn i livet, fra den uendelige tilværelsen, inn i livets kretsløp, en gang til, men denne gangen kommer de sammen. De hopper sammen, holder hverandre hardt i hendene, et dypt dykk inn i det uvisse, et hopp for livet.
Alt blir slørete, en tykk tåke legger seg rundt de to. De flyter sammen, fremdeles hånd i hånd, de er omgitt av mørke, varme, dunkle lyder og vann.
På en benk i en liten og gjengrodd hage, med armene rundt hverandre, sitter et barnløst par, lengsel, tomhet og kjærlighet, den ene følelsen avløser den andre, de venter, savner. De er fylt med brustne drømmer og i hjertet finnes en ørken av uttørkede håp, men i sin inderlige lengsel, så har de i hvert fall hverandre. Han dekker henne med varme, kjærlige kyss og trøstende ord, hvor ble det av det barnet som skulle lagt i deres armer?
Side om side, venter vårt par, tør de å håpe, drømme og ønske. Våger de å spørre, tåler de å få svar. Kan de risikere at nye forventinger tennes?
Side om side, på et legekontor, han er sliten, trøtt og engstelig, redd for glede seg når så mye kan gå galt. Hun sitter helt stille, hun kjenner at hjertet hamrer så hardt, i en slags limbo-tilværelse, kan det virkelig være sant? Hun kan høre sin egen puls, nesten som om den var et ekko av hennes egne tanker. Var hennes kropp virkelig skapt for dette, tenk om hun egentlig ikke kunne. Langt der inne var det en kime av glede som truet med å brøyte seg frem og slå ut i hele sin prakt, men hun kjempet hardt for å hold den nede. Begge sloss de med tanker og håp om at de kunne dele, glede og kjærlighet, om et liv som var knapt påbegynt, men kanskje ikke ville overleve. De gode og fryktelige tankene sloss om plassen hos dem begge to, kjempet om en plass de ikke kunne dele.
Inne på legens kontor, hånd i hånd, begge med tårevåte kinn, salte dråper, strømmende nedover ansiktene, tårer av frykt og glede. I kroppens aller helligste gjemmested, der livet oppstår, i mørket, med dunkle lyder, omgitt av vann og varme, viser det på ultralydskjermens bilde ikke et bankende hjerte, men to.
De to, hånd i hånd, hoppet inn, fra evigheten til livets uforutsigbare side, to brødre, hånd i hånd, hopper, slår følge et lite stykke på reisen som er så hard og skremmende å ta alene.
En tidlig høstmorgen skal to som før var hånd i hånd, hjerte mot hjerte, skille lag. Snart starter livet utenfor varmen, der natten skiller seg fra dag. Inne i varmen, holder de tett rundt hverandre, et stille, smertefullt farvel. Hjerte mot hjerte, kinn mot kinn, savnet trekkes allerede inn.
Foreldrene venter å få se dem i dag, to små tvillinger, men bare en med hjerteslag.
Igjen sitter to nybakte foreldre, de opplever sin største glede og kjærlighet samtidig som sin grueligste sørgedag
Takk for følget kjære bror, savnet er vondt, men kjærligheten stor.
Av alt som kan glemmes, i minnet hviskes ut, så kjenner sjeler hverandre, øyeblikkelig, når de møtes igjen hos Gud.
Belinajewel's Blog 